Med svære vannblemmer i nevene etter 63 dager på havet, gir de fra seg et barskt og kraftfullt håndtrykk da de stiger i land på brygga ved Lindesnes fyr.

Svein Egil (39) og broren Kjell Tore (50) har nettopp fullført en lang og farefull ferd langs Norges værharde kyst. De spretter sjampanjen og nyter øyeblikket. Lustnafæringen ligger og dupper ved brygga, mens dønningen de nettopp rodde gjennom bruser der ute i havnemunningen. Den siste dagsetappen kunne lett ha endt fatalt, om det ikke var for deres teft og erfaring. De lå i Kirkehamn på Hidra og begynte å ro ut mot Lista klokken fire om morgenen. Det blåste litt, men de fortsatte utover.
– Men det var liksom noe som ikke stemte, åre-takene var ikke så målbevisste og faste som de skulle, og noe murret i underbevisstheten. Værmeldingen var ganske bra, men været ble slett ikke bedre. Da måtte vi vurdere situasjonen på nytt, og dette skulle vise seg å være en svært avgjørende beslutning. Like etter at vi snudde inn mot land igjen, kom vinden og regnet veldig plutselig og det blåste stiv kuling og nesten storm i korte perioder. Vi kunne se at havet gikk hvitt der ute hvor vi nettopp var, med store strømsjøer, forteller de to. De brukte godt sjømannskap og innrettet seg etter forholdene, og gjorde som vikingene. Over Listeid ble båtene dratt og de kunne ro videre gjennom Framvaren og inn i den tryggere Farsunds-skjærgården på vei mot Lindesnes.

Robåten tas på land ved fyret, og nygla (bunnproppen) tas ut. – Er det blod, svette og tårer som renner ut av bunnen av båten? Eller saltvann?

Vel inne i fyrvokterboligen tar Svein Egil og Kjell Tore i mot mange telefoner og gratulasjoner mens de skriver i journalen og forteller mer fra sin spennende tur.  Lustnafæringen, eller Geitbåt som den også kalles, er 6,3 meter lang og bygget i Valsøybotn i Sør-Trøndelag.

- Båten har fungert kjempefint og vi er imponert over hva den tåler. Det er vi som er begrensningen i så måte, sier eldstebror Kjell Tore.

- Å være så tett på naturen og treffe så mange spennende mennesker underveis er verdifullt. Er du ydmyk, kommer åpenheten blant folk. Som du møtes – blir du møtt, sier Kjell Tore.

Praten går livlig over noen glass vann ved stuebordet. De har mye å fortelle disse mennene fra havet. – Første dagen da vi skulle runde selve Nordkapp-platået var litt spesiell, sier Svein Egil. Vi tenkte på den forrige roeren som forulykket akkurat der. Vi følte det litt skummelt da, men i ettertid og med mye mer erfaring, var det nok ikke så ille likevel. Vi har nok utvidet vår oppfatning av hva som er trygt og utrygt, og har fått mye mer erfaring etter to måneder i robåt. Men samtidig er vi blitt mer forsiktige og vurderer konsekvensene på en annen måte. Det er en god erfaring å ha med seg videre, sier de to.

- Hvordan er det for to brødre så tett på hverandre da, spør vi. – Måten vi samarbeider og lytter til hverandres kroppsspråk er viktig. Vi enes om det vi begge kan enes om, og gjennom gjensidig respekt fattes riktige beslutninger, sier Svein Egil. En spesiell humor etablerte seg blant de to brødrene. De kunne si mye uten ord, kun et blås i skjegget kunne bety noe. Og når de først åpnet munnen kunne det lyde slik: - Har du det bra? – Det var da et og et spørsmål. ( i dette ligger: jeg er jækla sliten) – Ka e det du tenker på? – Eg kan godt sei det, men da må eg slå deg i hel etterpå…